Et «ja» sterkere enn frykt
Til tross for presset og advarslene åpnet han landet sitt. Han erklærte at disse barna ville bli ønsket velkommen, tatt vare på og beskyttet. Ikke som fremmede, men som hans egne barn. Da de endelig ankom, tynne og forsiktige, ventet han på dem. Stående på deres nivå, uten pomp og prakt eller storslåtte taler, snakket han til dem med en mildhet de ikke hadde kjent på lenge.
Den dagen forandret noe seg. Ikke bare for disse barna, men for alle som forsto at mot kunne være stille, og at vennlighet kunne forvandle liv uten å lage en lyd.
Balachadi, et fristed uten like
Barna ble bosatt i Balachadi, en fredelig eiendom omgitt av natur. Det var ikke et sted for innesperring, men et rom for gjenoppbygging. Der ble kroppene deres tatt vare på med tålmodighet, og hjertene deres med respekt. Litt etter litt kom kjente rutiner tilbake: måltider delt sammen, notatbøker, spill og sjenert latter som begynte å blomstre igjen.
Der lærte vi, sang vi på vårt eget språk, og fremfor alt gjenoppdaget vi retten til å bare være barn. De eldre barna våket over de yngre, som en familie samlet av omstendigheter. Og ingen hadde det travelt med å glemme. Vi gikk videre, hver i vårt eget tempo….
