DEL 3: Noras siste gave
Etter at vi var ferdige med å lese brevene våre, var det én pakke igjen.
Den som er adressert til oss begge.
Inni var det fotografier, en brettet papirkrone og én siste konvolutt.
På forsiden hadde Nora skrevet:
**LES DETTE HØYT.**
Leila lo gjennom tårene.
«Fortsatt sjefete.»
«Hun var eldre», svarte jeg.
«Med sju hele minutter.»
For første gang på flere år fikk vitsen oss til å smile.
Brevet begynte lekent, med et forestilt bilde av våre voksne liv og ertet oss akkurat slik Nora alltid hadde gjort.
Så ble budskapet alvorlig.
«Vær så snill, ikke la meg bli rommet mellom dere.»
Jeg er redd for at etter at jeg er borte, vil dere bare se det som mangler når dere ser på hverandre.
Men dere er ikke søstrene som ble igjen.
Dere er Gia og Leila.
Dere er mine favorittmennesker.»
Tårer gjorde hvert ord uklart.
Hun ba oss fortsette å feire bursdager.
Å le.
Å krangle om dumme ting.
Å leve fullt ut.
Og så ga hun oss én siste tradisjon.
«Spar meg ett kakestykke hver bursdag.»
Så fortell hverandre én god ting som skjedde det året.
Ikke de triste tingene.
De gode tingene.
Jeg vil vite at du levde.»
Nederst i brevet sto en siste instruksjon.
**SE UNDER PAPIRKRONEN.**
Under den lå en liten kassettbånd.
Mamma gispet.
«Jeg glemte dette helt.»
Vi skyndte oss å finne en gammel kassettspiller.
I det øyeblikket opptaket begynte, fylte statisk støy rommet.
Så kom en stemme ingen av oss hadde hørt på ti år.
Nora.
Liten.
Skjør.
I live.
“Hei, Gia. Hei, Leila. Hei, mamma.”
Leila grep tak i hånden min med en gang.
Nora lo lavt.
«Hvis dette opptaket fungerer, er jeg i bunn og grunn et geni.»
I flere minutter snakket hun direkte til oss.
Hun fortalte oss at hun ikke var sint.
Hun fortalte oss at hun elsket å være søsteren vår.
Så avslørte hun en hemmelighet.
«Jeg hørte dere begge gråte da dere trodde jeg sov.»
Gia, du ba om at du kunne ta min plass.
Leila, du skulle ønske du var den syke, for du trodde du var sterkere.
Jeg sluttet å puste.
Ingen av oss hadde noen gang fortalt noen de tankene.
«Dere tok begge feil», sa Nora forsiktig.
«Ingen burde ha tatt plassen min.»
Du har liv å leve.
Du må bli her for meg.»
Båndet klikket mykt.
Så kom hennes siste ord.
«Jeg elsket deg først.»
Jeg elsket deg sist.
Og jeg er fortsatt søsteren din.»
Opptaket ble avsluttet.
Ingen snakket.
Vi bare holdt rundt hverandre og gråt.
Senere den ettermiddagen skar vi tre skiver av bursdagskaken.
En til Laila.
En for meg.
Og en til Nora.
For første gang siden han mistet henne, føltes ikke den tomme stolen lenger som en påminnelse om døden.
Det føltes som et sted reservert for kjærlighet.
