DEL 2: Boksen som ventet i ti år
Da Nora døde, ble det stille i huset vårt.
Den slo seg ned i alle rom.
Tøflene hennes forble urørt i gangen.
Tannbørsten hennes ble liggende ved siden av vår.
Den tomme sengen hennes ble det første jeg så hver morgen og det siste jeg så hver kveld.
Bursdager ble spesielt smertefulle.
Det var fortsatt kaker.
Fortsatt stearinlys.
Fortsatt dekorasjoner.
Men det manglet alltid én stol.
Hvert år telte Leila og jeg tre plasser i stillhet, selv om bare to av oss var igjen.
Etter hvert som årene gikk, forandret sorgen oss.
Leila ble fjern og skarp.
Jeg ble stille.
Smerte brakte oss ikke nærmere.
Det presset oss fra hverandre.
Da vi fylte tjueen, visste vi knapt hvordan vi skulle snakke med hverandre lenger.
Den morgenen inviterte mamma oss hjem til frokost.
Spisesalen var pyntet med ballonger og serpentiner.
En liten bursdagskake sto i nærheten.
Og der, ved bordet, var det tre kuverter.
Verken Leila eller jeg kommenterte det.
Så kom mamma inn med en liten trekasse.
Umiddelbart strammet noe seg inni meg.
Hun plasserte den forsiktig mellom oss.
Oppå lå en gammel konvolutt.
Håndskriften fikk hjertet mitt til å stoppe.
Jeg visste det umiddelbart.
Noras.
På forsiden sto det fire ord:
**ÅPENT PÅ VÅR 21-ÅRSDAGSDAGEN.**
Leila slapp gaffelen sin.
Mammas øyne fyltes med tårer.
«Hun lagde denne før hun døde,» hvisket mamma. «Hun ba meg ta vare på den til i dag.»
I årevis hadde mamma aldri åpnet den.
Ikke én gang.
Ingen av oss snakket.
Til slutt, med skjelvende hender, løftet jeg lokket.
Inni var tre bylter knyttet med falmet lilla bånd.
En hadde navnet mitt.
En hadde Leila sin.
Den tredje var adressert til oss begge.
Jeg åpnet min først.
Inni var et vennskapsarmbånd, et barndomsbilde og et håndskrevet brev.
Da jeg brettet ut avisen, føltes det som om Nora hadde kommet tilbake inn i rommet.
«Kjære Gia,
Hvis du leser dette, er du tjueen nå. Det høres veldig gammelt ut, men mamma sier at tjueen fortsatt er ungt, så ikke lat som om du vet alt.»
En latter slapp unna gjennom tårene mine.
Brevet fortsatte.
Hun husket alt.
Min vane er å tegne blomster overalt.
Sangene jeg sang da jeg trodde ingen kunne høre dem.
Måten jeg skjulte følelsene mine på når jeg ble såret.
«Folk som elsker deg burde vite hvor det gjør vondt», skrev hun.
Jeg presset brevet mot brystet mitt.
Selv etter ti år forsto Nora meg fortsatt bedre enn noen andre.
Så åpnet Leila sin.
Inni var det små skatter fra barndommen og et annet brev.
Mens hun leste, rant tårene nedover ansiktet hennes.
«Du er ikke slem», hadde Nora skrevet.
«Du er redd. Det er en forskjell.»
Leila brøt fullstendig sammen.
I årevis hadde jeg forvekslet sinnet hennes med bitterhet.
Jeg trodde hun klandret meg.
I stedet hadde hun sørget alene.
Til slutt så hun på meg.
«Jeg savnet henne så mye.»
«Jeg vet.»
Stemmen hennes sprakk.
«Jeg savnet deg også.»
De fire ordene knuste muren mellom oss.
Jeg gikk rundt bordet og klemte henne.
For første gang på flere år trakk ingen av oss oss vekk.
