DEL 1: Søsteren som holdt oss sammen
Det var en gang tre søstre.
Meg, Leila og Nora.
Folk antar ofte at tiden leger alle sår, men noen tap lærer seg rett og slett å skjule seg under overflaten. Vårt var et av dem.
Etter at Nora døde, begynte fremmede å omtale Leila og meg som tvillinger. Det var lettere for dem på den måten. Enklere enn å innse at det en gang hadde vært tre små jenter i stedet for to.
Men Leila og jeg følte oss aldri som tvillinger.
Vi følte oss som fragmenter av noe som hadde blitt brutt i stykker.
Nora hadde vært syv minutter eldre, et faktum hun behandlet som om det ga henne permanent autoritet over livene våre.
«Jeg er eldst», ville hun stolt annonsere. «Det betyr at jeg tar avgjørelsene.»
Leila stønnet hver eneste gang.
«Syv minutter er ikke å være eldre.»
«Det er absolutt det», ville Nora svart med et glis.
Disse kranglene ble lydsporet til barndommen vår.
Latter runget gjennom gangene. Puter fløy over soverommene. Fargestifter dukket mystisk opp på veggene til tross for gjentatte advarsler fra vår utmattede mor.
Hver gang Leila og jeg kranglet om leker, klær eller seter ved middagsbordet, grep Nora inn som en liten diplomat.
«Hun hadde den i går», pleide Leila å klage.
«Og du kan få den i morgen», ville Nora svart rolig. «I dag er det Gias tur.»
«Du tar alltid hennes parti.»
«Nei», ville Nora insistere. «Jeg tar fredens parti.»
Så lagde hun en latterlig grimase helt til vi begge brøt ut i latter.
Det var Nora.
Hun bar med seg solskinn overalt hvor hun gikk.
Hun knyttet skolissene våre når vi var forsinket. Hun sparte i all hemmelighet Leilas favorittgodteri. I tordenvær sov hun alltid mellom oss fordi hun trodde det var hennes jobb å beskytte begge sider.
En stormfull natt ristet tordenen i vinduene så hardt at hele huset ristet.
Leila klatret først opp i Noras seng.
Jeg fulgte etter kort tid etter.
Uten å åpne øynene løftet Nora teppet.
«Dere to er forferdelige til å late som om dere er modige», mumlet hun.
Leila krøllet seg inntil den ene siden.
Jeg slo meg opp mot den andre.
«Du er også redd», hvisket jeg.
«Nei», svarte Nora søvnig. «Jeg er ansvarlig.»
Hun var bare et barn.
Likevel brukte hun på en eller annen måte livet sitt på å ta vare på alle andre.
Så forandret alt seg.
Først hvisket voksne i hjørnene.
De trodde at det å senke stemmen kunne skjule sannheten.
Men Nora forsto alltid mer enn folk ante.
Hennes første sykehusopphold føltes uvirkelig.
Den skarpe lukten av desinfeksjonsmiddel.
Sterke lys som aldri så ut til å slukke.
Fargerike tegneserieklistremerker som prøver og mislykkes med å få rommet til å føles muntert.
Leila dro nervøst i genserermet sitt.
«Hva er galt med Nora?» spurte hun.
Mamma tvang frem et smil.
«Hun er bare sliten.»
Nora himlet med øynene.
«Jeg er ikke en baby, mamma.»
Et øyeblikk lo alle.
Men selv da føltes noe annerledes.
Nora så mindre ut inne i sykehussengen.
Håndleddene hennes virket for tynne.
Smilet hennes virket vanskeligere å holde inne.
Likevel bekymret hun seg mer for oss enn for seg selv.
«Slutt å se så bekymret ut,» ertet hun. «Dere ser begge rare ut.»
Leila brast i gråt.
Jeg ble stående stivnet ved siden av sengen og holdt så hardt i rekkverket at hendene mine gjorde vondt.
Jeg tenkte at hvis jeg holdt ut lenge nok, ville ingenting forandre seg.
Jeg tok feil.
For uansett hvor hardt vi holdt fast, klarte vi ikke å stoppe det som kom.
