Da gudstjenesten var slutt, var jeg akkurat på vei til å gå, men mannen kom rett mot meg.
«Du må være matvaresjefen,» sa han og rakte frem en hånd som føltes mer som en transaksjon enn en hilsen. «Jeg er Marcus, Ezras nevø.»
«Anthony», svarte jeg. «Jeg er lei meg for tapet ditt.»
Han ga meg et tynt smil.
«Jada. Over ti år med søndagsbesøk, ikke sant? Det er mye fritid å investere i en gammel mann.»
Jeg kjente at kjeven min strammet seg, men jeg holdt tonen jevn.
«Han var vennen min.»
«Greit.» Marcus så forbi meg mot kisten. «Vel, venn eller ikke, huset kommer raskt ut på markedet. Jeg har allerede fått noen interessert. Det er ingen vits i å la det ligge.»
Jeg sa ingenting. Jeg kunne ikke si om det var sorg eller sinne som gjorde hendene mine kalde, men jeg visste at Ezra ikke ville ha ønsket en scene i sin egen begravelse.
Nevøen hans lente seg litt inn.
«Du vet, folk blir knyttet til ensomme gamle mennesker av alle mulige grunner. Jeg håper grunnene dine var av den gode typen.»
«Jeg tok aldri imot en dollar fra ham», sa jeg stille.
«Det er det de alle sier.»
Nevøen til min avdøde nabo gikk sin vei før jeg rakk å svare, og han løftet allerede telefonen sin opp til øret som om samtalen vår ikke hadde betydd noe.
Jeg sto der og så på de siste sørgende som drev mot parkeringsplassen. Jeg skulle akkurat til å gå igjen da en annen mann kom i veien min med noe ved siden av seg.
«Er du Anthony? Naboen som pleide å hjelpe herr Harrison?»
Jeg nikket.
«Jeg er herr Whitman. Jeg var Ezras advokat.»
Han løftet den andre hånden, og jeg så hva han bar. Det var en gammel, slitt koffert, med falmet skinn i hjørnene og matte låser.
«Herr Harrison ga meg spesifikt beskjed om å gi deg dette», sa herr Whitman. «Ordene hans var veldig klare. Det måtte være privat og kun for deg.»
Jeg tok den forsiktig. Den veide mer enn jeg forventet.
«Sa han hva som er inni?»
«Han sa at du ville forstå det når du åpnet den.»
Før jeg rakk å spørre om noe mer, kjente jeg at noen kom bort til meg.
«Hva er det?»
Marcus hadde krysset parkeringsplassen raskt, den tidligere kjedsomheten ble erstattet av noe skarpere.
«Uansett hva det er, tilhører det boet», insisterte Marcus.
Herr Whitman nølte ikke.
«Det gjør det faktisk ikke, Marcus. Onkelens instruksjoner var spesifikke og notariserte. Denne gjenstanden ble satt til side fra dødsboet for mange år siden.»
«For mange år siden?» Marcus’ stemme hevet seg. «Han ble manipulert! Den kofferten blir værende!»
«Det gjør det ikke», sa advokaten rolig som stein. «Og hvis du har bekymringer, er du velkommen til å sende dem inn skriftlig.»
Ezras nevø snudde seg mot meg, og noe stygt la seg bak øynene hans.
«Uansett hva som er der inne, skal jeg finne ut av det. Ikke bli for komfortabel!»
Jeg holdt kofferten tettere og gikk forbi ham uten å si et ord.
I bilen plasserte jeg den på passasjersetet og satt der en lang stund, med begge hendene hvilende på rattet. Brystet mitt verket på en måte jeg ikke visste hvordan jeg skulle forklare.
Jeg startet motoren. Uansett hva Ezra hadde lagt igjen til meg, skyldte jeg ham å få vite hva det var.
Jeg bar den hjem, forvirret og tynget av sorg.
Jeg satte kofferten på kjøkkenbordet og stirret på den i et helt minutt.
Claire, som ikke hadde kunnet delta i begravelsen på grunn av jobb, sto i døråpningen med armene i kors og så stille på meg.
«Åpne den», sa hun.
Låsene klikket opp.
Inni var det verken kontanter eller gull, bare en tykk stabel med konvolutter, to fotoalbum og en slitt skinnjournal.
Jeg plukket opp det øverste brevet. Det var skrevet med Ezras håndskrift og datert 12 år tidligere, søndagen vi delte kaffe for første gang.
Det var én for hver søndag etter det. Hundrevis av dem. Men han hadde aldri sendt noen av dem i posten.
Jeg åpnet dagboken deretter, og hendene mine begynte å skjelve.
Ezra skrev om en sønn han hadde mistet flere tiår tidligere, en gutt som het Daniel. En gang, da temaet barn kom opp ved bordet, ble naboen min stille og sa til slutt: «Margaret og jeg fikk en gutt for lenge siden. Jeg snakker ikke så mye om det.»
Jeg hadde ikke dyttet ham.
I journalen skrev han at han på et tidspunkt stille og rolig hadde begynt å tenke på meg slik han pleide å tenke på Daniel. Nederst lå en forseglet konvolutt med navnet mitt på og en notarialbekreftet lapp fra advokaten.
Ezra hadde lagt igjen instruksjoner år tidligere om at kofferten skulle komme til meg. Han hadde oppdatert innholdet selv og tatt det med til Mr. Whitman forrige måned! Det var også en beskjeden sparekonto som hadde blitt satt av for år siden. Den var atskilt fra boet og kunne ikke røres.
Claire satte seg ned ved siden av meg og leste videre, med tårer i øynene.
«Kjærligheten dere to delte var virkelig noe å se. Det gikk inn på meg noen ganger, jeg skal ikke lyve, men jeg er glad dere fant hverandre.»
Vi holdt hverandre, begge gråt….
