Invitasjonen (Det alle så)
Skoleballkvelden kom, og Ethan så utrolig kjekk ut i den leide smokingen sin, komplett med en ny hårklipp. Han var en bunt av nerver, spenning og skjørt håp.
Jeg kjørte ham til stedet, og han kysset meg på kinnet før han gikk ut av bilen.
“Elsker deg, mamma.”
“Elsker deg også, kjære.”
Jeg så ham gå gjennom de dobbeltdørene, med skuldrene bakover og hodet hevet. Jeg satt på parkeringsplassen i noen minutter, med morsinstinkt i hendene, før jeg endelig kjørte hjem.
To timer senere vibrerte telefonen min. Det var en tekstmelding fra et ukjent nummer, som inneholdt et enkelt bilde: et skjermbilde av en privat gruppechat.
Tittelen øverst lød: «Prom-spøk – original plan.»
Brielles navn var festet øverst. Planen var knusende enkel: hun skulle be Ethan om å danse. Han skulle si ja. Hun skulle danse med ham i nøyaktig én sang – akkurat lenge nok til at noen kunne ta et bilde. Så skulle hun «ved et uhell» søle en drink på ham, le og spankulere av gårde med vennene sine.
Kommentarene under planen var ondsinnede. Latter-emojier. Grusomme vitser om klærne hans, håret hans og fiolinen hans. Det var til og med en video av ham som gikk inn på skoleballet, med teksten: «Se hvor spent han er. Dette kommer til å bli hysterisk morsomt.»
Blodet mitt rant. Jeg var halvveis ute av døren, med nøklene i hånden, klar til å løpe tilbake til skolen, da telefonen min vibrerte igjen.
Et annet bilde fra samme ukjente nummer.
Denne gangen var det et bilde av dansegulvet. Brielle var allerede på vei sin vei, med et selvtilfreds uttrykk i ansiktet.
Men Ethan? Han sto ikke der ydmyket. Han gråt ikke.
Han sto midt på scenen med DJ-ens mikrofon i hånden.
