En felle satt for Charlotte
For at Charlotte skulle få sin del, måtte hun dele huset med meg. Men siden hun hadde kastet meg ut, ville hun ikke få noe. Mathieu ga meg så et brev fra faren min: «Dawn, min kjære, jeg kjenner Charlotte. Jeg vet hva hun kommer til å gjøre. Men du er mye smartere enn henne. Det har du alltid vært. Pengene er i en safe. Bruk dem klokt. Jeg elsker deg mer enn noe annet. Pappa.» Jeg skannet bankdetaljene, men ett problem gjensto: Jeg visste ikke koden til safen.
Ledetråden gjemt i klokken
Mathieu smilte. «Klokken», sa han enkelt. Jeg snudde farens klokke og la merke til fine riper gravert på baksiden. En firesifret kode. Det var koden til safen. Far hadde forutsett alt.
Charlottes desperate bønn
Noen dager senere, mens jeg fortsatt bodde på et gjestehus, ringte telefonen min. Det var Charlotte. Jeg lot den ringe før jeg svarte rolig: «Hallo?» Stemmen hennes skalv. «Du visste det, ikke sant?» «Vet du hva?» «Huset … Notarius publicus ringte meg. Det er enorm gjeld. Tusenvis av euro! Hvis jeg ikke betaler dem tilbake, blir huset beslaglagt. Og du … du har pengene, ikke sant?» Jeg klarte ikke å la være å smile. «Jeg har kanskje pengene … Men du kastet meg ut.» Det ble stille. Så tryglet hun: «Du må hjelpe meg!»
